Tell a story

Plutselig skrev jeg ei litta låt, sånn oppi alt det andre. Teksten er ikke ferdig, og det er ikke sangen heller, men jeg lastet den plutselig opp på soundcloud, allikevel. Tell a story, eller la være, det er opp til deg. Du kan hvertfall høre den, her:

Anthony Hamilton - Back to love

Selveste Anthony Hamilton har kommet med nytt album! "Back to Love". Fine greier, altså. Tidligere har Hamilton vært backingvokalist for blant andre D'Angelo, og han har cirka den smootheste stemmen som finnes. Youtube-smakebit fra det nye albumet:

Og en av de fineste låtene han noensinne har laget, "Charlene":

Lauryn Hill i Oslo Spektrum

I går var jeg på Lauryn Hill-konsert i Oslo Spektrum. Som den ihugga fanen jeg er, var selvfølgelig forventningene skyhøye, og Lauryn Hill er absolutt en av de artistene som har betydd mest for meg opp igjennom årene. Albumet "The Miseducation of Lauryn Hill" (1998) er i min oppfatning en av de beste platene som noensinne er laget, og gleden var derfor stor da jeg fant ut at hun skulle spille albumet i sin helhet på konserten. Det er dog her problemene også starter.

Lauryn Hill er en fantastisk sanger, og hun har full kontroll både når det gjelder teknikk, flow og feel. At hun ikke når opp til like høye toner som hun en gang gjorde, og at stemmen til tider blir småhes, er egentlig bare å forvente - og dette gjør heller ingen skade. Det som irriterer meg, i motsetning til Aftenpostens anmelder, er at låtene er fullstendig rearrangert og pakket inn i nye drakter: drakter som ikke minner noe om det som gjør "The Miseducation" til det spektakulære albumet det er. Det er helt i orden å skulle forsøke å være relevant, og jeg forstår at man vil tilføre det gamle noe nytt, men hvor ble det av soulen? I stedet for å ta 90-tallslåtene inn i 2012 ved å bruke relevante soul- og hiphop-grep, og beholde det som fremdeles funker fra 1998, har bandet/produsenten/den som er ansvarlig pakket alt inn i en rockedrakt. Gitaristen som sto fremst til venstre på scenen blir det ultimate bildet på hva som har skjedd: med sine skinnyjeans og brede benstilling gjør han alt han kan for å både se og høres ut som en rocka gitarstjerne. Det hjelper heller ikke at alle låtene går i minst 50 bpm fortere enn de gjør i innspilt form. Konsertens høydepunkt var da "To Zion" ble spilt, og vi i cirka tretti sekunder fikk høre Lauryn gjøre det hun gjør best, uten å bli forstyrret av et masete gitarriff.

Til tross for en skuffende gjenopplivning når det gjelder produksjon og låtarrangering, var det en stor opplevelse å se Lauryn Hill live. Dama vet hva hun driver med, og som artist og musikkentusiast er dette en konsert jeg kan leve lenge på.

Gila

Fine sangen. "Gila" av Beach House.

Forelsket i idéen om å være artist

"Noen skal visst bare bli stjerner, koste hva det vil av tid, krefter og stadig svinnende skamfølelse."

Sitatet ovenfor er hentet fra Marius Asp (Lydverket) sin anmeldelse av Anine Stangs konsert på Tilt under årets By:larm. I anmeldelsen slakter han konserten, noe som egentlig er irrelevant i denne sammenhengen, men han setter også lys på temaet der artister er "håpløst forelsket i ideen om å være artist".

Som artist selv er jeg klar over at det er en hårfin linje mellom det å gjøre en rederlig innsats for å nå målene sine, kontra det å prøve for hardt, og forskjellen mellom det å være hardtarbeidende og desperat er kanskje vanskelig å se når man selv er midt oppe i det hele. Man er nødt til å kjenne seg selv og sine grenser, og det er mulig at all PR er god PR, men en ting er hvertfall sikkert: all produktprofilering er ikke nødvendigvis god produktprofilering. Når musikk og artister kommersialiseres må man ikke glemme at det finnes noe som heter kunstnerisk integritet, og selv om dette begrepet kanskje gir assosiasjoner til en utdatert beskrivelse av folk som er sære for å være sære, omfatter det faktisk enkelte vesentlige faktorer ved det å være kunstner. For hva skjer når en artist begynner å miste grepet om sin egen skamfølelse - hvor blir det av selvrespekten? Og hvordan i alle dager kan man forvente at publikum skal respektere artisten og dens arbeid, om ikke engang artistens og dens støtteapparat gjør det?

Gjentatte ganger i løpet av min studie- og arbeidstid har jeg møtt problemstillingen om hvorvidt musikkbransjen gir publikum det de vil ha, eller om publikum får det bransjen vil gi dem. Det er altså et spørsmål om hvem som har makten: bransjen eller publikum? Jeg tror faktisk at det er bransjen som har mesteparten av makten, men de tror den ligger hos publikum, og derfor feiler prosjekter gang på gang. Problemet er at bransjen ikke tror på det de selv skal selge. De nøler i avgjørelsene sine, og hvis en artist får dem til å miste pusten og virkelig føle noe, kan det godt hende at de lar talentet passere til fordel for en annen artist som passer bedre inn i bildet av hva de tror publikum vil ha. Da ofte artister som er mer forelsket i ideen om å være artist, enn i musikken selv, og dermed passer bedre inn i hele denne sammenhengen.

Selv håper jeg hvertfall at jeg ikke kommer til å miste meg selv i dette sirkuset av en musikkbransje. At jeg fokuserer på å skape noe bra, og alltid husker at selv om man er artist, trenger man ikke å skulle selge seg selv. Det er kanskje umulig å skille produktet jeg lager fra meg som person, men nettopp derfor er det så viktig at jeg skal kunne stå bak det jeg gjør - uansett. I fare for å "ta en" Susanne Sundfør: Jeg er ikke artist for å først og fremst være artist, jeg er artist fordi jeg først og fremst lager musikk.

Takk for meg,
M

Bildene er fra weheartit.com

Siden sist

... har jeg spilt med disse gutta.

Vært altfor mye på skolen, og altfor lite i studio. MEN, jeg har hvertfall fått høre noen av strykearrangementene til albumet, og det blir faktisk helt FANTASTISK. Nå gleder jeg meg så veldig til å bli ferdig, og få det ut!

Lyttesession

I dag har vi hatt Eirik og Frode i studio, og vi hørte igjennom alle låtene til albumet sammen. Veldig hyggelig å ha de tilbake i studio igjen, altså. Dette blir bra saker. Veldig bra saker.

(Tilbakestående-moment på meg, her. Gutta er freshe, da).
In the backseat.

Work it

Jeg har ommøblert leiligheten, og satt skrivebordet under vinduet. Dette gjorde virkelig susen, og nå har arbeidslysten plutselig blitt mangedoblet! WIN. Jeg skriver og skriver, og herrejemini så mye bedre det føles når man bruker mesteparten av tiden på noe fornuftig.

Ellers er det veldig hektisk for tiden. Vi begynner å få fire-frem låter av albumet ferdige, så nå blir det skikkelig spennende tider fremover. Det er på tide å spille greiene for "de viktige" folka, og ingenting er så nervepirrende som dét. Ønsk meg lykke til, lizm!

Oh, Britannia!

Som jeg savner England! Men nå har Line og jeg bestilt oss en tur i november, og da føles alt straks så mye bedre <3

GJETT om vi skal spise club-sandwhich på Top Chef, drikke chai på Starbucks, shoppe på Topshop, drikke drinker på Alma de Cuba, ta shots på Bumper, handle på Tesco, rusle i Bold street, spise burger og half'n'half på Eddie's, drikke øl på Heebie Jeebies og shoppe enda mer!

Play hard, work harder

Denne uka er det studio for alle penga, og det føles intet mindre enn fantastisk. I dag begynte vi å skrive strykearrangementer, og det blir skikkelig fint, om jeg så får si det sjæl. For en gangs skyld tok jeg til og med noen bilder, så her får dere litt snacksolini.

Viktig å starte med litt inspirasjon.
Jeg spiser, Goran jobber - og sånn går no dagan. Neidaaa.
Oversikt ogsånn.

Tenk at

Tenk at det er meningen at jeg skal gå rundt
Som om jeg fremdeles er den samme

Høst. Regn. Muffins.

Jeg er veldig flink til å gjøre andre ting enn det jeg egentlig burde gjøre, som for eksempel å lage muffins i stedet for å jobbe. Men når muffinsene blir så gode som de ble denne gangen, da er det faktisk verdt det. Eplemuffins med bringebær. WIN!

PS: Dette har ikke under noen omstendigheter blitt en matblogg, det er fremdeles bare en udefinerbar svadadiary.

Endelig tilbake i studio

Jeg tror det er en måned siden jeg var i studio sist. EN MÅNED! Det er fader meg ikke akseptabelt. Ikke rart jeg har vært ulykkelig, lizm. Vi begynte på en ny låt. Igjen. Skjønner ikke helt hvordan dette albumet noensinne skal bli ferdig hvis vi fortsetter å adde på nye låter hele tiden. Men men, må man så må man.

Goran som ser streit ut.

My station. Rhodes <3

Også har jeg nye sko da, for de som skulle være interessert i denslags.

kamera + kameraveske = sant

Herregud, jeg har den kuleste kameraveska evvah.

take me to the zoo

Jeg var i Dyreparken i helgen. Det er noe å tenke litt på. Neida. Joda. Nei, faktisk ikke.

Maybe a heart isn't enough

Endelig fikk jeg satt ord på det.

Untitled from Martine Marbel on Vimeo.

Gjennomsnittsstudenten

De fleste som starter ved universiteter eller høyskoler til uken, er mellom 21 og 25 år og skal ta fatt på et bachelorstudium.

Gjennomsnittsstudenten er en 28 år gammel kvinne som studerer på bachelornivå. Hun vil ta omkring 42 studiepoeng i år.

Hentet fra Aftenposten: her.

Flashes

Gutta i Lama har kommet med ny singel! Snart kommer album, også. Låta er kjempefin, so check it out. (Legg spesielt merke til koret som synger med på refrenget, så kanskje dere hører en ekstra vakker røst inni der et sted ;p).

Lama - Flashes from Lavafilm on Vimeo.

Sing your heart out

Goran og jeg jobber i vei med albumet, og nå begynner faktisk en del av låtene å bli nesten-ferdige! Selv er vi vakent fornøyde, så det blir mye high-fiving, for å si det sånn. På de fleste av låtene vrenger jeg faktisk hjertet mitt helt rundt, så det blir et skikkelig emo-album. Watch out, sier nå jeg bare.

Meningen med livet, sier du?

Når det er et tema jeg vil vite mer om, eller et spørsmål jeg ønsker svar på, går jeg som oftest inn på Google i et forsøk på å bli klokere. Når jeg da sitter her, i midten av tjueårene i Oslo by, og begynner å lure på hva som er meningen med det hele, navigerer jeg meg naturligvis inn på Google og skriver “meningen med livet” i søkefeltet.

Utallige sider med linker som skal gi meg svar på spørsmålet mitt dukker opp, og jeg klikker på den øverste. Der havner jeg midt i en debatt hvor mennesker av alle slag har ytret sin mening rundt temaet. Noen mener at meningen med livet er reproduksjon, en annen sier at det er å være en melkeku for staten, mens noen simpelthen sier at det handler om å overleve. (Men da har man vel i bunn og grunn tapt allerede? Vi skal jo alle dø en gang). Det svaret som vekker min interesse aller mest, er det hvor det står at ”meningen med livet er å føle seg vellykket”. For hva skal egentlig til for at man føler seg vellykket?

Selv sitter jeg her, ”ung og med livet fremfor meg” som de eldre så fint sier. Jeg har en bachelorgrad bak meg, men tjener ikke nok til å betale studielånet. Derfor burde jeg kanskje studere mer, så jeg kan få jobben jeg ønsker meg, og til og med kanskje tjene godt nok til å betale lånet? Men da må man huske på at mens jeg studerer for å få jobben jeg ønsker meg, for så å kunne føle meg vellykket, dobles samtidig studielånet. Det er skumle saker, dette med å finne sin vellykkethet. Fallgruvene er mange, og skyhøye renter, finanskrise og studielån er bare noen av farene langs veien. Man skal også forsøke å finne seg selv oppi det hele, og som om ikke det var nok, skal man gjerne finne en man kan dele hele herligheten med også (akkurat det har jeg heldigvis innabords, tror jeg).

Etter å ha søkt etter meningen med livet på internett er jeg egentlig enda mer forvirret enn jeg var tidligere. Dette er tydeligvis noe jeg må finne ut av selv, og det vet jeg slettes ikke om jeg føler meg komfortabel med. Noen av deltakerne i diskusjonsforumet var til og med så dristige at de sa at det ikke finnes noen mening med livet. I så fall må vi vel alle forsøke å finne vår egen livsløgn, som Ibsen sier i Villanden. Kanskje min kan være at Lånekassen trenger pengene mine sårt, og jeg derfor er pent nødt til å holde det gående i minst 20 år til, til lånet er nedbetalt?

s.l.i.t.e.n

Her sitter jeg da, og kikker i veggen fordi jeg rett og slett er for sliten til å finne på noe. Hodet dundrer og føttene verker. I stad kikket jeg bort på pianoet og tenkte at jeg burde spille litt, skrive litt, men jeg bare orket ikke. Heldigvis orket jeg å stikke bort på sjappa og kjøpe sushi, og nå sitter jeg og knasker på noen friske bringebær. Snart skal jeg ta meg en lang, varm dusj og krype under dyna, og i morgen får vi satse på at batteriene er oppladet igjen. Livet, ass. Noen ganger må man bare ta seg 5, lizm.

Hilsen Martine som plutselig driver med dagbokblogging

Beyonce - 4

Nå har Beyonce kommet med et nytt album, "4", og jeg må si jeg liker det. Låtmaterialet er ikke heelt på topp, og noen ganger tar hun ting litt for langt, men det er noen gulløyeblikk her også. Jeg liker at hele plata har en mørk undertone, at hun er en mester på vokalproduksjon og at det er flust av fiffige produksjonsdetaljer her. Favorittlåter: I miss you og Party.

Swim good

Det er mulig jeg er litt sent ute, men har netttopp oppdaget låta "Swim good" av Frank Ocean, and me loves! Hvis du går inn her kan du høre den du også. Smooth sommersang, akkurat det som trengs nå.

Blåskjell, baby

Alma må være en av de rareste bebisene (neida, hun er ikke baby nå lenger, hun er faktisk 1,5 år, men hun er liksom litt bebis alikevel) jeg vet om. Vi var på restaurant her om dagen, og jeg spiste blåskjell. Alma ville smake, og hun elsket det! Så der satt hun da, og åpnet skjellene og tok ut maten helt selv. Det er jenta til tanta si, det!

Ps: Jeg vet at enkelte driver og sier at blåskjell er farlig for småbarn, men det gikk faktisk strålende fint og Alma ble ikke dårlig eller noe som helst.

big IS beautiful

Jeg poster ikke disse bildene fordi disse damene er større enn de modellene man vanligvis ser i denne typen bildeserier. Jeg poster disse bildene fordi disse damene ser helt fantastiske ut, og noe mer sexy enn dette skal man lete lenge etter. Bildene er tatt av Steven Meisel for Vogue, og modellene er Tara Lynn, Candice Huffine og Robyn Lawley. Restene av bildene kan ses her.

Lyden av 2012

I går var jeg endelig tilbake i studio igjen. Har vært noen uker nå hvor det ikke har vært så mye action på albumfronten, men nå er vi i full sving igjen. I går fikk vi Mats i studio for å legge noe koring på en låt, og det blir SÅ smooth.

Men nå skal jeg faktisk se Supersize vs Superskinny, så må stikke. Hadet!

Lady luck

Digg låt. Jamie Woon - Ladie luck.

Gramart-fest

I går var det fest på Parkteatret, og jeg koste meg gløgg. Jeg surra et bånd rundt hodet, dro med meg Line og var klar for å mingle på høyt nivå. Da vi kom frem fikk vi digg velkomstdrink og showet var allerede i gang. Lars Vaular, Ida Jenshus, Montee og flere var å se på scenen. Jeg møtte både nye og gamle kjente, drakk one drink too many, spiste nesten en svinepølse (men jeg spiser jo ikke svin, så det var bare nesten), møtte Arne og knipset noen bilder på den røde løperen (litt flaut i dag), sjanglet hjemover på høye hæler og ble kjent med en som het Bobby på veien. Alt i alt var det en skikkelig ålreit kveld - jeg blir stadig overrasket over hvor gøy jeg klarer å ha det på disse såkalte "brænsjefestene".

Selveste Arne Vatnøy.

Pimp my page

Check it out, Facebook-pagen min fått seg en oppussing! Derfor synes jeg det hadde vært så veldig ålreit om dere gidder å trykke "like", så kan dere følge med på hva som skjer med la musica and all. (Man kan til og med høre låter der, altså). Her er hvertfall en link: http://www.facebook.com/MartineMarbel, så får du ta dette skjebnesvangre valget på egen hånd/eget ansvar.

God lillelørdag! (Må utnytte enhver anledning til å ha litt lørdag i livet).

vårt daglige levebrød

Nå sitter jeg hjemme i leiligheten og hører gjennom gamle innspillinger i itunes-biblioteket mitt, og tenker på at det er litt av en galskap jeg driver med. 220 tracks ligger inne i "Martine"-mappa, og det å lytte igjennom disse sangene er som å ta en skikkelig trip langs memory-lane. Her er alt fra låter jeg har gjort med diverse produsenter som er tiltenkt andre artister enn meg selv, hjemmesnekra demoer og utgivelsesklare sanger. Noe av det blir jeg helt flau av å høre på - andre ting er jeg skikkelig fornøyd med. Samtidig gir det meg en boost. Jeg skjønner hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og hvorfor jeg alltid har jobbet hardt for å føle at jeg faktisk fortjener det. Og jo mer jeg gjør ting jeg ikke har lyst til - jo mer forstår jeg hva jeg virkelig vil. Så nå er det bare å kjøre på, ass.

iphone vs øving

Å ha en iphone når man egentlig skal øve er ikke alltid så lurt. Plutselig står man og tar bilder av deg selv i stedet for å spille, og det er jo slettes ikke lurt. Heldigvis tok jeg et bilde av pianoet også, sånn for å holde meg på godfot med instrumentet. Viktig det der. Karma og sjeleliv ogsånt, vet dere. Nok om det og takk for meg, nå har jeg en date med tv'en.

Stay positive, sa folk

Det er ikke så lett å holde seg positiv, ass. For her sitter jeg. I en leilighet i Oslo. Ganske blakk, hvit som et laken og venter på at sola skal dukke opp i bakgården.

Men egentlig skulle jeg ønske at jeg var her.Eller i hvertfall i en by som har dette.Eventuelt dette.
Men så må jeg huske at ting egentlig ikke er så ille, for jeg lager faktisk album. Og har en skikkelig snasen kjæreste. Og verdens beste niese. Og søte venner. Og mens jeg har skrevet dette innlegget har sikkert sola kommet til bakgården. Så nå stikker jeg ut en tur. Hadet!

Painkiller

Har skrevet en ny låt som heter Painkiller. Den er så fersk som et nybakt brød, så hele teksten er ikke på plass, men den er der sånn cirka. Legger ut en liten video med låta som den er i dag, men den er filmet på iphone og kvaliteten er deretter. Temaet virker kanskje litt blodig, men egentlig er det ikke så ille altså. På en måte er jo dette en skikkelig gladlåt. (Her passer det med et blunkefjes). Here goes:

På vegne av venner

"Hva skjer når ikke et eneste menneske er tilstede under bisettelsen? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss?"

For noen år siden startet Kristopher Schau et prosjekt hvor han skulle delta i så mange kommunale begravelser som mulig i løpet av ett år, for så å skrive bok om det hele. Dette er begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige, hvor det ofte er få eller ingen som dukker opp.

Som konsept elsker jeg boka. Ideen er fantastisk, og det Kristopher Schau skriver er fint å lese. Dessverre er boka så fryktelig liten og tynn at jeg slettes ikke blir hverken mett eller fornøyd av å lese den. Jeg skulle ønske han hadde skrevet mer og gått dypere inn i tema, men samtidig er boka betegnet som et essay, så jeg kan vel ikke akkurat forvente meg romanstørrelse heller. Alikevel liker jeg altså boka, og i tillegg merker jeg at jeg får lyst til å stikke innom noen kommunale begravelser når sjangsen byr seg - rett og slett fordi ingen skal behøve å ta farvel med livet helt alene.

Hilsen Martine, som plutselig begynte å mikroanmelde bøker her på bloggen

Kanye West til Øya

Kanye er for syttern meg booka til Øya! Dette er hett. Nå må jeg på Øya i år.

Mario og meg

Kan noen gi meg 1500 kr, så jeg kan kjøpe Nintendo Wii og SuperMario? På forhånd takk.

(Dette er ikke reklame, bare pur kjærlighet).

En era er over

Neida, ikke en era, bare en veldig fin uke. Jeg har vært på Giske i ti dager, og jeg har virkelig hatt the time of my life. (Det hørtes litt kleint ut, men det er faktisk sant). Det kjennes skikkelig vemodig at det er over, men på den annen side sitter vi igjen med opptak til en plate som jeg tror kommer til å bli skikkelig bra. Jeg har et helt supert band og folk rundt meg som gjør en helt formidabel jobb med musikken min. Sånt skal man ikke kimse av.

Beste bildet fra turen! Jeg ser ut som en chihuahua.