I går var jeg på Lauryn Hill-konsert i Oslo Spektrum. Som den ihugga fanen jeg er, var selvfølgelig forventningene skyhøye, og Lauryn Hill er absolutt en av de artistene som har betydd mest for meg opp igjennom årene. Albumet "The Miseducation of Lauryn Hill" (1998) er i min oppfatning en av de beste platene som noensinne er laget, og gleden var derfor stor da jeg fant ut at hun skulle spille albumet i sin helhet på konserten. Det er dog her problemene også starter.
Lauryn Hill er en fantastisk sanger, og hun har full kontroll både når det gjelder teknikk, flow og feel. At hun ikke når opp til like høye toner som hun en gang gjorde, og at stemmen til tider blir småhes, er egentlig bare å forvente - og dette gjør heller ingen skade. Det som irriterer meg, i motsetning til Aftenpostens anmelder, er at låtene er fullstendig rearrangert og pakket inn i nye drakter: drakter som ikke minner noe om det som gjør "The Miseducation" til det spektakulære albumet det er. Det er helt i orden å skulle forsøke å være relevant, og jeg forstår at man vil tilføre det gamle noe nytt, men hvor ble det av soulen? I stedet for å ta 90-tallslåtene inn i 2012 ved å bruke relevante soul- og hiphop-grep, og beholde det som fremdeles funker fra 1998, har bandet/produsenten/den som er ansvarlig pakket alt inn i en rockedrakt. Gitaristen som sto fremst til venstre på scenen blir det ultimate bildet på hva som har skjedd: med sine skinnyjeans og brede benstilling gjør han alt han kan for å både se og høres ut som en rocka gitarstjerne. Det hjelper heller ikke at alle låtene går i minst 50 bpm fortere enn de gjør i innspilt form. Konsertens høydepunkt var da "To Zion" ble spilt, og vi i cirka tretti sekunder fikk høre Lauryn gjøre det hun gjør best, uten å bli forstyrret av et masete gitarriff.
Til tross for en skuffende gjenopplivning når det gjelder produksjon og låtarrangering, var det en stor opplevelse å se Lauryn Hill live. Dama vet hva hun driver med, og som artist og musikkentusiast er dette en konsert jeg kan leve lenge på.
Veldig enig! Jeg savnet bare én sang jeg kunne kjenne igjen - men det var lite ved konserten som minnet om den Lauryn Hill jeg elsket. Men men - en fin opplevelse i alle fall!
SvarSlett